Han var flat i værste form da han kom. Totalt understimulert og ALTFOR tynn. Vi testet han på forsvaretshundeskole, og ble fra rådet å kjøpe han. Men etter 14 dager i huset så klarte jeg jo ikke å gi han i fra meg igjen så han ble. Robin var og ble valp gjennom hele livet. Men han var en omgjengelig og kjempe snill hannhund. Han gikk alltid løs. Han klarte etter hvert å konsentrere seg bedre og trente rundering, spor og felt med like stor glød som alt annet han gjorde. Jeg tror ingen var mer lykkelig en Robin når Sherrie kom å la kattungene sine hos han slik at han passet de mens hun var ute. Robin ville alltid være midt i alt som skjedde. Prøvde jeg å padle på luftmadrass i vannet, så skulle han sitte på. Han har til å med kjørt på brett etter båten. Robin fikk Spondylose 7 år gammel. Da trodde jeg at vi skulle miste han. Men med hjelp av Are Thoresen og akupunktur så kom han seg på beina igjen. Robin fikk Hederspris på utstilling 12 1/2 år gammel .Han holdt seg godt. Dessverre ble nyrene hans utslitt etter hvert. Da var det ikke mer å gjøre. Det var en tung dag. Han var den siste igjen av gutta, og når han ble borte ble det kapitelet i livet vårt avsluttet.